Vanlige tannsteinproblemer hos hester
Tannstein hos hester kan se ut som et lite belegg på tennene, men er ofte et symptom på et mer omfattende problem i munnhulen. Tannplakk og kalk dannes når bakterier, spytt og førrestoffer blir liggende mellom tennene. Over tid kan dette gi betennelse i tannhuden, periodontale lommer og tap av vev rundt tannrøttene.
Hestetennene er bygget for langvarig tygging og vokser gjennom livet. De fleste hester trenger derfor regelmessig tannkontroll, men hyppigheten varierer med alder, diett, beite og tidligere tannsykdommer. Eldre hester kan få smertefulle endringer i tannrøttene selv om de fortsatt spiser og ser friske ut.
Slik dannes tannstein hos hester
Hos hester er det synlige belegget ofte mindre viktig enn tilstanden rundt tannen. Tannplakk dannes særlig i områder der mat og spytt blir holdt tilbake, for eksempel mellom tennene og i lommer ved tannhuden. Ved diastemata, som er små eller forstørrede mellomrom mellom tennene, kan belegg få ligge lenge. Bakterier som bryter ned sukker og stivelse, danner syre og bidrar til at mineraler fra spyttet fester seg som kalk.
Hester som får lite grovfôr, spiser mye kraftfôr eller har tannproblemer som gjør at de ikke tygger godt, får ofte mindre naturlig rengjøring av tennene. Et fôr med høyt sukker- og stivelseinnhold kan også endre bakteriesammensetningen i munnen. Mangel på beite og langvarige perioder uten mat er derfor viktige risikofaktorer, særlig sammen med redusert spyttproduksjon og dehydrering.
En viktig forskjell fra tannproblemer hos mange andre dyr er ekvin odontoklastisk tannresorpsjon og hypercementose, ofte forkortet EOTRH. Ved EOTRH blir deler av tannrøttene brutt ned, mens forkalkede masser kan bygge seg opp rundt andre deler av roten. Det er en ofte smertefull aldersrelateret tilstand, særlig i forkindtene, og kan føre til at tennene løsner eller brekker. Den må ikke forveksles med vanlig tannstein og krever egen diagnostikk.
Tegn på at hesten har tannproblemer
Det første tegnet er ofte en endring i spisevanene. Hesten kan spise langsommere, tygge forsiktig, holde mat i munnen eller tygge bare med én side. Noen hester ligner opp mat uten å svelge, spiser mindre, går ned i vekt eller får tynnere hold. Hos enkelte hester er tannproblemene nesten ikke merkbare for eieren.
Andre tydelige tegn er rødt eller hovent tannhude, blødning ved berøring, gulbrun tannstein, dårlig lukt fra munnen og unormalt mye spytt. Enveis neseutslipp kan komme fra en infisert tann eller bihule. Motstand mot bittet, hoderysning og sår i munnhulen kan også forekomme, særlig når det finnes skarpe tenner eller karies.
Eieren kan se etter belegg og asymmetri på forkindtene, men bør ikke prøve å skrape tennene eller stikke fingrene dypt inn i hestens munn. Etter en tannbehandling kan tennenes form endre seg, og det er nyttig å notere om hesten tygger annerledes enn før. Slik gjør eieren det lettere å vurdere om behandlingen har bedret funksjonen eller om symptomene fortsatt utvikler seg.
Undersøkelse og behandling av tannstein
En tannhelseundersøkelse bør gjøres av en kvalifisert hestedyrlege eller hestedentist. Ved hjelp av munnspiegel, lys og instrumenter undersøkes tennene, tannhuden og tilgjengelige rotområder. Ofte tas røntgenbilder når det er mistanke om periodontale lommer, brudd, resorpsjon eller infeksjon. Bedøvelse kan gjøre undersøkelsen tryggere og mer komplett, men er ikke nødvendig i alle tilfeller.
Tannstein og plakk rengjøres når de bidrar til betennelse eller gjør det vanskelig å undersøke tennene. Skarpe punkter, kroker og ramper behandles ofte med tannjustering, slik at tyggeflaten blir jevn. Justering alene fjerner ikke en infeksjon i en dybde lomme, og behandling av lommen eller ekstraksjon kan være nødvendig ved langvarig periodontal sykdom.
| Tilstand | Typiske funn | Behandling |
|---|---|---|
| Tannstein og plakk | Brunt eller gulaktig belegg, særlig ved tannlinjene | Rengjøring og oppfølging av årsaken |
| Periodontitt | Betent tannhude, lommer, løse tenner og ofte dårlig lukt | Rengjøring av lommer, vurdering av roten og eventuell ekstraksjon |
| Skarpe tenner og feil tyggeflater | Sår i munnhulen, skeiv tygging og bittproblemer | Tannjustering etter grundig undersøkelse |
| EOTRH | Forstørrede og smertefulde forkindter, løsning eller brudd | Røntgenundersøkelse og ofte ekstraksjon av den berørte tannen |
Undersøkelsen bør skje før tennene justeres, slik at lommer, brudd og syke røtter ikke overses. Etter behandlingen bør eieren få informasjon om funn, røntgenbilder og når neste kontroll er planlagt. Dette gir en bedre mulighet til å vurdere om sykdommen er under kontroll.
Forebygging gjennom fôr, beite og daglig omsorg
Den beste forebyggelsen er jevn og langvarig tygging. Hester bør få tilgang på beite eller grovfôr i så stor grad som helse, tilgjengelighet og sesong tillater, ofte rundt 16–18 timer daglig. Høy kvalitet på høy gir både tyggetid og fuktighet, og reduserer behovet for store mengder sukker- og stivelseholdig kraftfôr. Kraftfôr bør fordeles i flere små måltider når hesten står på stall.
Regelmessig tannkontroll, vanligvis tilpasset alder og risiko, kan avdekke skarpe tenner tidlig. Hvert halve år eller hvert år kan være aktuelt, men eldre hester og hester med kjent periodontal sykdom trenger ofte tettere oppfølging. Eieren bør følge med på vekt, matlyst og tyggevaner. Manuelt tannbørsting kan gjøres for hester som tolererer det, men erstatter ikke faglig undersøkelse og skal ikke gjøres med skarpe eller improviserte verktøy.
Miljøet rundt hesten må være trygt for alle dyr som har tilgang til området. Ved kartlegging av beiteområdet er det viktig å vurdere hvilke planter som er trygge. Dersom katter har tilgang til samme hage, er farlige planter i hager nyttig informasjon, fordi enkelte arter kan være skadelige dersom de gnages.
Når tannhelse krever spesiell oppmerksomhet
Hester med EOTRH, gjentakende periodontale infeksjoner, alvorlig vekttap eller tennene som har blitt løse, bør vurderes av en hestedyrlege uten å vente på neste planlagte tannkontroll. Etter tannuttrekk kan hesten trenge tilpasset fôr i en periode, og oppfølging av såret er viktig for å unngå ny infeksjon. Hos unghester må skjeve tyggeflater vurderes tidlig, fordi ujevn tygging kan påvirke utviklingen av kjeften.
Svært akutte tegn krever samme dag kontakt med veterinær. Det gjelder hevelse i ansiktet eller kjeften, feber, kraftig neseutslipp, tydelig smerte ved spising, blødning eller en brukket tann. Dersom hesten ikke spiser, bør eieren ikke vente på en vanlig time, men ta kontakt for en akutt vurdering. Smertelindring og behandling av den underliggende årsaken er viktige for å hindre varig skade.
For et bredere perspektiv på forebyggende dyrepleie kan du lese om praktisk dyrehelse. Det neste konkrete steget for en hest med slike tegn er en tannhelseundersøkelse hos en kvalifisert hestedyrlege, der eieren tar med notater om spisevaner, vekt og endringer i munnhulen.