Vanlige tannsykdommer hos hest: symptomer og behandling

Tannsykdommer hos hest er vanlige, men oppdages ofte først når hesten begynner å tygge annerledes eller får vanskeligheter med å godta bittet. Tannproblemer kan gi smerte, redusert fôrinntak og redusert ytelse, selv om hesten ikke viser tydelige tegn på ubehag.

Hestetenn er laget for et liv med mye tyggebearbeiding. Grovt fôr og daglig bevegelse i kjeveleddet stimulerer spyttproduksjonen og holder tennene i naturlig bruk. Feil fôringsrutiner, alder eller skader kan derimot føre til skarpe tannkanter, periodontale sykdommer, karies og feilaktig slitasje.

Tannhelse er en viktig del av hestens generelle helse. Tegn som hodevending, matspill, motstand mot bitt, dårlig lukt, hevelse eller neseutslag kan komme fra munnhulen, men må alltid vurderes sammen med andre kliniske funn.

Riktig forebygging og jevnlig kontroll gjør det lettere å oppdage små endringer tidlig. Behandlingen må tilpasses hestens alder, utforming av bittet, sykdomshistorie og graden av skade.

Slik viser tannproblemer seg hos hest

Den vanligste hesten med tannplager spiser ikke nødvendigvis mindre. Den kan likevel tygge på én side, la fôr falle ut av munnen, knappe grønt fôr og bruke lengre tid enn normalt. Hodevending, vridning av bittet og uvanlig biting på stallen er andre typiske observasjoner.

Noen hester viser motstand mot bittet, spesielt når det strammes. Dette kan skyldes smerte fra skarpe tenner, sår i munnhulen, periodontal betennelse eller sykdommer i kjeveleddet. Enkelte blir også redusert i appetitt, får glattere pels og går ned i vekt selv om fôrmengden er uendret.

Synlige funn kan omfatte hvitt eller rødt tannkjøtt, lukt, sår og hevelse. Ulike tenners slitasje kan gi en tydelig trappemunn eller bølget munn. Skum og slimpliknende sekret i munnen er ikke et tanntegn alene, men kan forekomme ved smerte, mageproblemer, forgiftning eller sykdommer i nervesystemet.

De vanligste tannproblemene

Skarpe tannspisser oppstår ofte på utsiden av kinntennene og innsiden av øvre tenner. De kan skape vedvarende sår, særlig når hesten tygger kraftig eller bittet presses mot dem. Kroker og ramper på løftemark og sluttmark kan også påvirke bittet og føre til lokaliserte bittsår.

Periodontale sykdommer omfatter betennelse i tannkjøttet og støttevevet rundt tannfestet. Små mellomrom mellom tennene, kalt diastemata, kan samle fôr og gi groing, lukt og gradvis tap av støttevev. Karies er mindre vanlig hos hest enn hos mange andre kjæledyr, men forekommer særlig i eldre tenner og i områder der fôr blir stående fast.

Equine odontoclastic tooth resorption and hypercementosis, ofte forkortet EOTRH, gir endret og forsterket tannfest i fortennene. Tilstanden kan gi smerte, ømhet, framtillende tannflater og problemer med å ta i munnen fôr. Rettene melketenner er en annen utviklingsmessig tilstand som kan forstyrre erstatningen av permanent tannsett. Behandlingsvalget må ta hensyn til art og alder, og lignende forebyggende helseinformasjon finnes på portalen for kjæledyr.

Hvorfor tannsykdommer oppstår

Daglig tilgang på grovt fôr gir hesten mye tyggetid og bidrar til å rense tannoverflaten. Får hesten for lite grovfôr og spiser mye konsentrert fôr, blir belastningen ujevn og spyttmengden lavere. Stivhet i kjeveleddet og redusert bevegelse kan også gjøre at matrester blir liggende mellom tennene.

Karies og periodontal sykdommer knyttes ofte til fôr med høy stivelsesinnhold, langvarig fôrstans og begrenset tyggeaktivitet. Mineralbalansen i fôret påvirker utviklingen av tenner og bein, og mangel på kalsium, fosfor, magnesium eller vitamin D kan gjøre tannhelsen dårligere. Høyere alder øker risikoen for slitasje, rotinfeil, brudd og EOTRH.

Skader etter bitt, stall, kollisjon eller harde gjenstander kan gi frakturert tann og skade på rot og støttevev. Hester som lever mye alene, har begrenset daglig bevegelse eller får lite variert fôr, får oftere problemer enn hester som regelmessig spiser grovfôr og bruker munnhulen på naturlig vis.

Slik undersøkes hestens tenner

En grundig tannundersøkelse innebærer visning av hele munnhulen med munnspenn og kartlegging av hver tann. Tannspisser, kroker, ramper, løsne tenner, hevelse og sykdommer i tannkjøttet registreres. Erfaring med hestens bitttype og tidligere tannbehandling er viktig for å vurdere om funnene forklarer symptomene.

Røntgenundersøkelse brukes når det er mistanke om sykdom i tannroten, infeksjon rundt rotspissen, brudd eller forbindelse til bihulene. Datatomografi gir et mer detaljert bilde ved komplekse funn. Undersøkelsen kombineres med klinisk vurdering av hesten, og blodprøver kan brukes ved mistanke om infeksjon eller sykdom i andre organer.

Mange hesteutstillinger og eiere tror at et hardt bitt alene kan forklare alle plager. Ubehag i kjeveleddet, mageproblemer og feil bittsmoning kan gi lignende tegn. Hvit skum hos en hest må vurderes som et bredt symptom, ikke automatisk som en tannsykdom. Et lignende symptom hos katt omtales i artikkelen om kattens hvite skum.

Behandling og oppfølging

Tannsliping, også kalt floating, brukes til å fjerne skarpe spisser og jevne utviklede kanter. Behandlingen er reversibel og påvirker ikke den normale tannformen. Kraftigere endring av trappemunn, bølget munn eller skjærmunn krever ofte en erfaren hestetannlege, siden overdreven sliping kan gjøre tennene glattere og gi nye problemer.

Tenner med alvorlig karies, mobilitet, frakturert rot eller smerte kan måtte trekkes. Slike inngrep krever hensyn til hestens alder, ernæringstilstand, sedasjon og smertelindring. Antibiotika behandler bakterieinfeksjon når den er til stede, men fjerner ikke karies, feil bite eller andre mekaniske årsaker. Etter inngrep kan mykt fôr og smertestillende medisin være nødvendig i en kort periode.

Oppfølging viser om hesten tygger bedre, spiser normal mengde og tolererer bittet. For hester med uttalte skader kan tannbehandlingen alene ikke løse problemet. Planlagt kontroll, nye funn og eventuelle justeringer av bittet må derfor inngå i den videre oppfølgingen.

Forebygging og neste steg

Gi hesten daglig tilgang på grovt fôr i en lengde som passer alder og aktivitet. Et jevnt fôr med nok mineraler og riktig fordeling mellom grovfôr og konsentrat gir bedre forhold for tennene. Raske fôrbytter og store mengder sukkerrike produkter bør unngås, siden slike endringer kan øke risikoen for karies og belegg.

Tannkontroll bør tilpasses hestens alder, arbeidsbelastning og tidligere funn. For mange voksne hester er undersøkelse én til to ganger i året hensiktsmessig, mens eldre hester, hester med tannsykdommer og hester som spiser mye konsentrert fôr kan trenge hyppigere oppfølging. Eieren bør notere endringer i tygging, bite, matspill og munnhule.

Det neste konkrete steget er å bestille en tannundersøkelse hos en veterinær med hestekompetanse og ta med en kort oversikt over nylige endringer i tygging, bit og munnhule.