Epilepsi katt

Innledning

Epilepsi eller krampeanfall finnes hos katter i alle raser. Av prinsipp bør ikke dyr med epilepsi brukes i oppdrett ettersom det kan finnes genetiske faktorer med i bildet.

Epilepsi kan ses på litt som en ”sekkediagnose” som veterinæren benytter seg av når alle andre mulige årsaker til krampeanfall har blitt eliminert. Årsaker som bør utelukkes er blant annet forgiftninger, sykdommer i nyrer og lever, og hjertesykdom (besvimelsesanfall kan forveksles med krampeanfall).

Årsak

Epilepsi forårsakes av en form for forstyrrelser i hjernens funksjoner, som gjør at det noen ganger plutselig blir feil i signalsystemet slik at nerveimpulser sendes ut helt tilfeldig. Er det få og små impulser blir effekten kanskje bare at katten svaier litt, mens kraftige utladninger i hjernen utløser kramper og bevisstløshet.

Om man har utelukket andre organsykdommer som årsak til krampene, sier man at epilepsien er primær eller idiopatisk. Den kan imidlertid fortsatt komme av sykdommer som kanskje oppdages med mer avanserte undersøkelser som f eks MRI (magnetkamera), men siden de fleste klinikker ikke har tilgang til denne typen av diagnostikk, så nøyer man seg som regel med en blodprøve og hjerteundersøkelse. Se mer under diagnostikk.

Feilen i hjernen kan være medfødt eller avhenge av f eks oksygenmangel ved fødselen, arrvev i hjernen etter vold mot hodet m.m.

Symptom

Små epileptiske anfall kan vise seg som merkelig oppførsel, f eks at katten sitter og ser eller glefser etter innbilte fluer.

Krampeanfall kommer ofte når katten sover eller hviler, med andre ord kan man ofte se dem om natten eller i tidlige morgentimer, men de kan dukke opp når som helst på døgnet.
Ordentlige krampeanfall begynner ofte med et “advarselstegn” som kalles aura. Dyreeiere med epileptiske katter lærer seg etter hvert å kjenne igjen disse tegnene. Auraen består i at katten på et eller annet vis endrer sin adferd. Den kan bli urolig eller apatisk, stå og stirre rett ut i luften med tomt blikk osv.

Auraen etterfølges fort av selve anfallet, også kalt iktus. Under anfallet faller katten på siden, det er ikke mulig å få kontakt, den har glassaktig blikk og hele kroppen og beina er helt strekt ut og stive. Ofte tisser og bæsjer den på seg. Dette etterfølges av kramper der alle muskler vekselvis spennes og slapper av. Lengden på anfallene varierer fra noen sekunder til flere minutter. I verste fall havner katten i en såkalt status epilepticus og den slutter ikke med krampene før den får behandling eller dør.
Når anfallet slutter kommer den såkalte postictale fasen Da kan katten være forvirret, men det er sjeldent at den blir aggressiv. Den oppfører seg urolig, det virker som den ikke kjenner igjen matmor eller matfar, kan være vinglete og iblant kan den til og med virke blind. Den postictale fasen går vanligvis over på 5-30 minutter.

Diagnose

Diagnosen består i, så langt det er mulig, å utelukke andre muligheter til bakomliggende sykdommer som kan forveksles med, eller forårsake forstyrrelser i hjernefunksjonen. Eksempel på sykdommer er levershunt (portacavashunt), nyresvikt, lavt blodtrykk (hypotoni), hjertefeil av ulike slag (fører til besvimelser), forgiftning (f eks fra sjokolade), hjernesvulst mfl.

Normalt gjør veterinæren en omfattende nevrologisk undersøkelse for å se om det er noe som er feil i nervesystemet. Da tester man framfor alt forskjellige reflekser, og gjennom å vite hvilken del av hjernen en refleks hører sammen med, kan man via logiske forklaringer komme fram til hvor i hjernen feilen sitter, og dermed kanskje få en ledetråd til hva som forårsaker krampene. Når katten har idiopatisk epilepsi finner man som regel ingen avvikelser ved den nevrologiske undersøkelsen.
Med en omfattende blodprøve som minst bør inkludere lever og nyreverdier, blodsukker, røde og hvite blodlegemer og blodsalter (elektrolytter) prøver man å utelukke feil i de indre organene.

En undersøkelse av hjertet med auskultasjon (lytter med stetoskop), kontroll av puls, måling av den elektriske aktiviteten med et EKG (elektrokardiogram) og eventuell ultralyd gjennomføres for å utelukke hjertesykdom. Vanlig røntgen sier normal ingenting om hjernen, men med computertomografi (CT) eller enda bedre magnetiskresonansundersøkelse (MRI) kan man lete etter svulster, misdannelser eller betennelser i hjernen. Er det mistanke om betennelse/infeksjon i hjernen kan man ta en prøve fra væsken som omgir hjernen og ryggmargen, en såkalt cerebrospinalprøve der man analyserer om det finnes bakterier og blod m.m.

Behandling

Behandle i første omgang, om det er mulig, den bakomliggende årsaken. Ved idiopatisk epilepsi finnes det bare krampeløsende medisiner.

Om katten bare har hatt et lite anfall, er det ingen grunn til å begynne med medisiner. Får den flere anfall i løpet av noen måneder eller tettere bør man definitivt diskutere behandling.

Behandling består vanligvis av fenobarbital i tablettform. Tablettene tas en eller to ganger om dagen, og etter ca. 14 dager tar man en blodprøve for å kontrollere at man har nådd et stabilt nivå av fenobarbital i blodet. I alvorlige tilfeller kan man prøve å legge til kaliumbromid. Også kaliumbromid bør kontrolleres med blodprøve etter noen uker, men det kan ta måneder før den har nådd stabile nivåer.

Det kan også være bra å ha diazepam rektalløsning i medisinskapet. Det er et beroligende middel som man gir i endetarmen via analåpningen. Tarmen har mange små blodkar som fort suger opp medisinen, som via blodet går til hjernen og demper krampene. Man bruker medisinen om et krampeanfall ikke har gitt seg i løpet av 5-10 minutter.

Om katten får status epilepticus må man akutt reise til veterinæren. På dyreklinikken/sykehuset får den krampeløsende medisiner direkte inn i blodet. I alvorlige tilfeller bedøves katten helt. Katten må deretter være igjen på klinikken for overvåkning til den er helt våken og ikke har flere kramper, noe som kan ta flere dager etter et stort anfall.

Forebygging

Ikke bruk rammede dyr i oppdrett.

Katter med kramper bør tilbys et rolig og stressfritt miljø med stabile rutiner.